Samahani

Betyr unnskyld på Swahili, og det er vel der jeg bør starte etter å ha holdt kjeft i snart to uker etter å ha skapt høye forventninger på vei til Kenya.

Jeg sitter i Rhodas sofa, med TVen på (det er den fra tidlig morgen) og froskene har akkurat startet kveldens konsert - det regner! Det har ikke regnet så mye mens jeg har vært her, men akkurat nok til at alt har blitt grønt og fint, i hvert fall når jeg er på besøk hos Angus i Karen - her i South B er det støv, grusvei og hullete asfalt som gjelder.

(Her hadde jeg tenkt å legge inn bilde-bevis, men selv om jeg har kjøpt mitt eget Safaricom-modem for å kunne være på nett om kvelden og når det er strømbrudd, er linja altfor treig til at jeg kan dele bilder med dere)

Så, la meg forsøke å gi en kort oppdatering:
Første helga tilbrakte jeg i den frodige forstaden Karen hos Angus, - sammen med oss var Kieran (Angus snart to år gamle sønn) og Jackson (kjær´sten). Det var akkurat så fint som jeg hadde håpa - På søndag dro vi til galopp-banen! En venn fra GALCK jobber der, som dommer, og vi tilbrakte en hel ettermiddag med piknik på gresset, og jeg tapte 900 shilling på veddeløp! (Jeg satsa konsekvent på hesten med det mest interessante navnet, - og det var ofte vanskelig å velge, jeg fikk kjeft av en oppsetsig ungdom som prøvde å råde meg til å satse på sine stalltips, direkte fra hans onkel som jobbet der, må vite, men jeg er jo en rik utlending, så jeg tåler vel det tapet.)

Etter den første helga hos Angus har jeg altså forflytta meg ned til South B, et nabolag i gå avstand fra GALCK senteret - det sparer meg for mange ergrelser  jeg trenger ikke sitte fast i trafikk-korkene som oppstår hver morgen og kveld, men kan spasere fram og tilbake til jobb. Rhoda er den valgte lederen av MWA, Minority Women in Action som er GALCKs lesbe-organisajon. Hun tilbød meg et rom i sin leilighet, og det er mye hyggeligere enn å bo på hotell.

------

Jeg ble avbrutt der - det var helt umulig å beholde konsentrasjonen med TV´en på og en skravlesjuk Rhoda i stolen ved siden av. Det er nå fredag morgen, klokka er blitt åtte og jeg sitter klar på en pult på GALCK senteret. Jeg har egentlig ikke tid til å skrive noe særlig mer. Jeg jobber lange dager, gjør mitt aller beste for å hjelpe til med å rydde opp i et salig rot, og håper at det at jeg er her kan bidra til at GALCK kommer tilbake på beina igjen. Hva er galt i GALCK? - gå til http://galck.org/index.php?option=com_content&view=article&id=217:decisions-reached-by-occupant-member-groups-of-the-galck-center-the-transition-team-and-the-board&catid=34:news&Itemid=108 og les siste oppdatering...

Planen da jeg dro var å jobbe deltid også på reisen og ha tid til å slappe av - det var en utrolig naiv tanke - jeg jobber altfor lange dager, og er egentlig ikke i form til å være her, - sånn der var det sagt. Tidligere denne uka vurderte jeg faktisk å reise hjem, men så har det snudd litt de siste dagene, og jeg har litt mer håp og energi igjen. Det er nok ingen tvil om at jeg burde ha holdt meg hjemme, så sliten som jeg har vært, men nå er jeg her, og blir til flyet går den 8. desember. Jeg jobber så mye jeg orker, og gjør mitt aller beste for å kunne dra hjem og føle at jeg har utrettet noe. Heldigvis jobber jeg sammen med folk jeg kan snakke åpent med, og jeg får støtte og oppbacking fra venner og kollegaer her. Jeg har også snakke med Marna på LLH og blitt enig med henne om at jeg ikke reiser til Uganda - full støtte derfra også med andre ord.

Så, takk for nå, kanskje kommer det flere oppdateringer her, kanskje må dere vente til jeg kommer hjem.

Endelig på tur igjen!

Hei alle sammen,

jeg gjenoppliver herved denne bloggen slik at jeg kan holde dere alle oppdatert på min gjøren og laden i det store utland.

Som dere vet har jeg gleda meg noe så helt utrolig til å endelig kunne komme "hjem" til Kenya og alle venner og kollegaer der. Nå skulle jeg være nesten framme, men denne turen fikk en litt vanskelig start: Da jeg kom til Gardermoen i dag morges (tok flybussen 04:20 - det er litt vel tidlig!) var det fullt kaos - ikke en eneste skjerm hadde informasjon og alle datasystemer var ute av funksjon (inkludert flyveledelsen, så ingen fly kunne lande). Jeg sto i en uendelig kø, og måtte være veldig streng med fulle menn som prøvde å snike (ser jeg ut som om jeg ville godta det?), men utrolig nok letta faktisk Air France flyet bare en halv time forsinket, så jeg hadde godt håp om å rekke neste fly fra Paris kl 11.

CDG flyplassen er enorm, og jeg kom fram til gaten 25 minutter før avgang, bare for å finne at der sto folk i kø for å dra til Djedda, ikke Nairobi. Etter en del om og men og fram og tilbake fant jeg fram til Air France info desk - sammen med en haug med andre frustrerte reisende, og fikk vite at de hadde funnet tekniske feil på flyet da det ankom Nairobi (det går i skytteltrafikk) og vår avgang kom til å bli minst 12 timer forsinket... I Nairobi hadde jeg avtalt at jeg skulle bli møtt på flyplassen, og Angus og Jackson hadde kjøpt inn mat og vin for at vi skulle feire min ankomst - alle ble veldig skuffa for å si det kort.

Så nå sitter jeg på et flyplass-hotell, selskapet har generøst nok gitt oss et dagsrom og lunsj - og det var faktisk veldig godt å sove noen timer (i natt tror jeg det ble 30 minutter søvn, så jeg var litt på etterskudd). Lunsjen var dessverre dominert av en stor gruppe amerikanske kristne på vei til Afrika - hjelp! De er mange, høylytte, har grusomme Jesus t-skjorter og ber hele tiden (selvsagt før de spiser)!

Nå håper jeg bare at dette ikke var et signal for resten av turen - kryss fingre og tær for at jeg snart har beina trygt planta på Afrikas jord!

Klem fra Annika

Viktig melding: Jeg kommer hjem den 10. istedenfor den 9!

På grunn av et viktig møte har jeg utsatt hjemreisa en dag. Sånn, nå vet dere det, og jeg kan snakke om andre ting. Jeg skriver dette fra hotellrommet etter første dagen på den østafrikanske samlingen Changing Faces Changing Spaces (eller retter sagt: I dag har det vært "Feminist Preconference", organisert av Mama Cash - veldig inspirerende!)

Men la meg gå ei uke tilbake: Dagen etter at jeg kom fra Uganda dro jeg på tur med gutta for å besiktige Angus "shamba". La meg presentere Ed, Riteh og Angus:










Vi dro fra Nairobi på formiddagen andre påskedag, og satte kurs for Olosho. Stedet ligger mellom byene Kasarini og Nakuru, langs kanten av fjellplatået før man starter nedstigningen til Rift Valley.






Vi gjorde et stopp i Kasarani for å spise (- Nyama Choma selvsagt). På restauranten hadde de hensynsfult nok bygd en lekeplass for ungene:









Etter å ha forfrisket oss med mat og drikke, kjørte vi langs støvete grusveier der sebraer og gaseller gresset langs veikanten sammen med masaienes geiter og kuer. Til sist kom vi fram til stedet Angus har kjøpt. Foreløpig står det et litt falleferdig trehus der som en Mzungu en gang bygde. Men selv om det var falleferdig hadde det en fantastisk overbygd veranda, to små rom, og en enda mer fantastisk utsikt over dalen:



















Vi tilbrakte noen deilig avslappede timer på landet, ruslet rundt og så på landskapet, drakk kaffe på verandaen, og før vi dro satt vi på kanten av stupet og fulgte med på hvordan en flokk bavianer samlet troppene for å i samlet flokk dra til soveplassen sin i ei hule i klippene.

Etter det har det ikke vært noe fritid å snakke om, eller det er ikke helt sant: Torsdag kveld var jeg på Carnivore sammen med Kate og Rose (fra Afra) - der viste de en lokal oppsetting av Vagina Monologene. Det var utrolig bra, og flere kjentfolk på scenen. Faktisk var det en av damene fra miljøet som høstet aller mest applaus (Lorna fra LVCT)! Både Rose og Kate var i fyr og flamme og er allerede i gang med å planlegge egne oppsettinger!

Men nå er det altså Changing Faces konferansen, og til helga er det en samling som LLH arrangerer i samarbeid med GALCK om lhbt og religion. Jan Bjarne fra IU har kommet hit, han skal lede samlinga sammen med en gjeng frivillige fra GALCK. Selv er jeg ansvarlig for logistikk - religion er som kjent ikke min sterkeste side, så jeg overlater bønnen og bibeltolkningen til de som kan det : )

Jeg både gruer og gleder meg til å reise herfra - jeg savner dere (selvsagt) og det skal bli fint å komme hjem til dere, men samtidig kommer jeg til å savne alle her... Rhoda sier at hun er helt sikker på at jeg kommer til å flytte til Kenya, - hun sier at jeg er kenyaner på innsiden, det er bare den hvite huden som får folk til å tro at jeg er europeer, hva tror dere?

Til minne om David

På lørdag (påskeaften) skulle en gruppe av Davids venner dra til Mukono (landsbyen han vokste opp i) for å besøke Davids mor, og inviterte meg med. Vi fyllte en bil med folk og mat (til og med to levende høner) og dro avsted.





Her sitter noen av oss foran et av husene på gården, Davids søster Margareth til venstre på bildet.




Vi hadde med bilder både fra RFSL og et lite album jeg hadde satt sammen. Davids mor (kalt Nalongo, "mor til tvillinger") ble svært rørt. Kasha oversatte det jeg hadde skrevet, og etterpå holdt Nalongo en vakker tale om sitt liv og sine barn:



Hun fortalte hvordan hun hadde strevd for å oppdra barna sine alene etter at Davids far døde tidlig. Hun insisterte på at de skulle få en god utdannelse, og slet for å skrape sammen skolepenger. Heldigvis hadde hun flinke barn, og både David og tvillingbroren hans gjorde det så bra på universitetet at de fikk stipend.

Hun avsluttet med å takke homo-fellesskapet for all støtte hun og familien har fått etter Davids død. Frank har for eksempel hjulpet å ferdigstille et lite hus til henne som David hadde startet å bygge (se bilde under). Hun sa: Når jeg ser hvordan dere fortsetter å komme på besøk og hjelpe meg, forstår jeg at David hadde svært gode venner. Det sier noe om hva slags menneske han var!"

Etter å ha servert oss en nydelig lunsj (kuku, selvsagt (kylling), matoke, grønnsaker, peanøttsaus, kasava... alt fra egen gård), gikk vi til familiegraven som ligger bak husene på gården:





På vei for å hedre Davids minne ved graven hans.







Ved graven tente vi lys og Naome og Nalongo ledet bønn: De takket Gud for at vi fikk kjenne David.









Før vi dro viste Nalongo fram sitt nye hus. Spesielt var hun stolt over å kunne vise oss at det har en elektrisk lampe i stua! Kasha, Frank, Nalongo og Naome foran huset.

Damer!

Mandag dro jeg ut til en forstad til Kampala, hvor flere organisasjoner har kontor, og mange av aktivistene bor. Først besøkte jeg den eneste lesbe-organisasjonens nye kontorer, her er noen av damene foran hovedinngangen:











Etterpå dro J. (Joanne) og jeg til Kasha, som også var i ferd med å flytte (nok en gang kasta ut...). Der var det god bruk for ekstra hender, J og jeg selv ble satt i arbeid med å male stoler:













Jeg ble værende hos Kasha og damene hele ettermiddagen og kvelden, vi spiste og koste oss med verdens nydeligste jentunge (Sharifa):

Kasha og Junik veksler på rollen som sjefstante.

Sharifa var ganske skeptisk til meg, men endte opp på fanget mitt til slutt : )

Et lite hus i en vakker have

På søndag inviterte Chris meg på lunsj hjem til seg. Han har bygd sitt eget hus på en ås i utkanten av byen (med utsikt til Lake Victoria)










Hoveddelen av huset er av tre, og ligger i skråningen.








Under selve trehuset er en terasse med spiseplass og kjøkken. Her er Chris og Willy i ferd med å kokkelere.







Jeg håper Anne leser dette, for jeg tok ekstra mange bilder av haven til inspirasjon for en kollega innen landskapsarkitektur og gartneri!
















Vi lagde bål og bakte poteter i glørne











The constant gardener...












Det var en utrolig hyggelig ettermiddag. Chris hadde invitert noen venner og kollegaer (Willy, Benjamin, Doreen...) og vi satt lenge rundt bordet og skravla! Etter lunsj, mens folk rydda opp og gjorde seg klare til å dra, ble jeg tatt til side først av Willy, så av Doreen: Chris hadde fortalt dem hva jeg jobber med, og begge trengte noen å snakke med. Det var en fin opplevelse! Ingen av dem har kontakt med organisert homoliv, og begge strever med å finne ut av seg selv. Jeg blir rett og slett beveget over at de ønsker å dele sine erfaringer med meg, og jeg håper bare at jeg er i stand til å være en god lytter, og gi dem i hvert fall litt moralsk støtte tilbake!

Last supper in Kisumu

(lunch actually: Fish fresh from the lake, covered with sukuma wiki and tomatoes, mmmmm)













Paula og Rena klar for innhogg

På morgenen den dagen jeg skulle reise fra Kisumu kom Georgina, Dan, Paula og Rena til hotellet og hentet meg: Vi stabla oss inn i en Tuktuk (ja de har tuktuker i Kisumu av en eller annen grunn, - I denne byen kan man velge mellom matatu (minibuss), taxi, tuktuk, pikipiki (motorsykkel) og vanlig sykkel med polstret bagasjebrett for passasjeren....) og dro ned til Lake Victoria. Det vil si, der stranden pleide å være, nå er vannstanden mye lavere, og restaurantene ligger langs et flere hundre meter belte av grønt... Fersk fisk har de imidlertid nok av, og solide matroner som griller og kokkelerer. Vi bestilte hel grilla Tilapia (to stykker!), de kom på fat med deilige grønnsaker og ble fortært til siste fiskebein sammen med ugali!



Her legges strategier for videre arbeid mens vi venter på mat.